Hjemmeboer, igjen…

av Mito_Koshi Lagret under: Dagskomentarer on september 17th, 2009

Etter et år på folkehøyskoleinternat og fire uker alene på hybel, trodde jeg det ville bli helt ok å bo hjemme. Forskjellige omstendigheter gjorde at jeg bestemte meg for å forlate høyskolen i Buskerud og hybelen min og flytte hjem til Bergen. Her kom jeg inn på en privat fotoutdannelse og har takket ja til plassen, meget fornøyd. Men, ettersom det koster penger å gå her, og det jeg får av lånekassen vil være akkurat nok til å dekke skolepengene, må jeg bo hjemme, hos mamma og pappa. Ikke et ondt ord om dem, men dagliglivet deres går meg på nervene; rutinene, samtaleemnene, vanene og så videre. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men vi har tross alt bodd samme sted så lenge jeg har levd, de har hatt samme jobb og gjort det samme på ettermiddagen. En etter en flyttet ungene ut, men jeg har nå flyttet tilbake, noe som egentlig er en stor skuffelse for meg selv. Eget sted var min drøm.

Jeg føler jeg har et bedre forhold til foreldrene mine når jeg ikke ser dem hver dag og slipper det meste av small-talken. De vil vite hva jeg har gjort på skolen, hva jeg har lært, hvem de andre i klassen er, hva de har gjort før, om jeg har fått mange nye venner….og det fortsetter. Jeg har gått på skolen i to dager nå, og har derfor ikke hatt sjanse til å bli venn med noen enda (ha i bakhodet at alle de andre har vært kjent i tre uker alt, og da er det ikke alltid så lett å bare menge seg). Og jeg er ikke interessert i å fortelle i detalj hva jeg har gjort hver dag, verken til foreldrene mine eller noen andre. Jeg vil fortelle når jeg har noe jeg syns er verdt å fortelle. Når jeg føler for å snakke kan jeg og mamma snakke om alt mellom himmel og jord, men det er ikke hver dag jeg føler det slik.

Når jeg bor hjemme må jeg jo at på til hjelpe til med husarbeid når det passer dem, jeg kan ikke bestemme hva jeg vil gjøre og når jeg vil gjøre det. Ikke misforstå, jeg vasket hybelen min minst en gang i uken. Jeg kan bare ikke fordra at folk ber meg gjøre noe. Jeg er en som ofte liker å være alene etter skolen og på kvelden, og heller sosialisere meg når jeg selv føler behov for det.

Nå skal jeg gå på denne skolen i to år, og dermed bo hjemme i to år. Men vil jeg klare det? Jeg har gledet meg til studietiden på egen hybel så lenge jeg kan huske, men nå har jeg endt med å bo hos foreldrene mine, som enebarn. Jeg tror jeg på en eller annen måte må få fikset økonomien slik at jeg kan skaffe meg en hybel her. Jeg føler meg innesperret og overvåket her, selv om det ikke er tilfellet. Jeg blir deprimert og innesluttet. Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil bestemme selv. Daglige rutiner, måltider, vaskedager. Jeg vil bo for meg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:

Påtrengende FrP

av Mito_Koshi Lagret under: Dagskomentarer on september 11th, 2009

I dag fikk jeg den tredje meldingen fra Frp på mobilen. VELDIG irriterende siden jeg aldri har vært i nærheten av Frp på noen som helst måte. Ikke har jeg vært på nettsidene deres, ikke har jeg snakket med dem på stand og jeg har ihvertfall ikke satt med opp på noen telefon liste! Jeg avskyr slike metoder for å nå velgere! Kan de ikke bruke valgkamp pengen på noe annet! (om det ikke er jeg som betaler da???!!) De mister stemmer på denne måten! Ihvertfall min! (ikke at de hadde fått den uannsett!)

Den lød:

Ikke glem å stemme i år! Frp vil ha mer synlig politi. Da kan vi få gjort noe med slagsmål, fyllekjøring, vold og narkotrafikk. Les mer på www.frp.no

Noen andre som får slike??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:

10 things to conscious of! (mine leveregler!)

av Mito_Koshi Lagret under: Dagskomentarer on september 8th, 2009

1 Don’t assume anything

2 Don’t take things personally

3 You are beautiful

4 Be impeccable with you dreams

5 Don’t believe the hype

6 Good Music

7 If you got something bad to say about someone, don’t

8 Leave your past behind

9 Anything is possible

10 Perfection is full of imperfection

Fant disse i en reklame for Pepper-butikken i Bergen (om jeg ikke husker feil), og siden har jeg tatt godt vare på dem. Passer perfekt som moderne 10 bud!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:

Bønn (novelle)

av Mito_Koshi Lagret under: Noveller/tekster on september 8th, 2009

BØNN

Det beste øyeblikket i mitt liv var da jeg våknet i dine armer i din seng. Du hold rund meg, klemte meg inntil deg, knuget deg fast. Jeg hold rund deg, presset ansiktet inn mot halsen din så hardt at jeg knapt fikk puste. Beina våre var flettet sammen i en floke. Vi var ikke to lenger, vi var ett og samme. Aldri har noe følt så rett. Aldri har jeg følt meg så virkelig. Aldri har jeg følt meg så glad. Du kysset meg på pannen og løsnet deg fra meg, reiste deg og gikk bort til skapet ditt. Du åpnet det og dro frem posen med utstyret ditt. Du tok den og satte deg på enden av sengekanten. Der satt du og gjorde klar justeringen din mens jeg lå og så på deg. Du ignorerte meg da du satte den i armen. ”vær så snill…” hvisket jeg. Du lukket øynene, lente deg bakover og lot det virke. Lot det følge blodet ditt langs blodårene rundt i hele kroppen. Du nøt det. Du nøt det mer enn da du hadde meg i armene dine. Jeg knuste innvendig. Jeg sank ned under dynen. Jeg ville vekk. Jeg ville bort. Hvorfor var jeg her? Hvorfor holder jeg på med en som deg? Hvordan kan jeg like en som liker noe annet så veldig mye mer?

Jeg lå der og hørte deg fjerne bevisene og gjemme restene i skapet igjen. Jeg ville gråte, jeg ville forsvinne, men hva ville det hjelpe? Jeg tenkte på å snike meg inn på rommet ditt og ta ustyret og gjemme det, men jeg visste hvor mye det betydde, visste at ingenting kom før det. Du ville drept meg for å få det tilbake. Du lukket skapet og kom bort til sengen igjen. Du krøp under dynen, la deg helt inntil meg, la armen rundt meg. Du kysset meg i nakken jeg hadde vendt deg og sa ”jeg skal slutte snart”. Jeg visste at du løy. Jeg visste så godt at du løy, men jeg ville så gjerne at det skulle være sant. Ikke noe annet ønsker jeg mer at du var min og jeg var din. Men jeg orker ikke å være nummer to. Hvorfor holder du på i det hele tatt? Du sier det er helt ufarlig, at du ikke er avhengig, at det er bare for gøy. Hvorfor slutter du ikke når jeg ber om det da? Forstår du ikke? Bryr du seg ikke? Vil du ikke?

Du stryker den varme hånden over magen min mens du fortsetter å kysse meg i nakken. Jeg snur meg mot deg og gjemmer ansiktet mitt mot halsen din. Som jeg ønsker jeg bare kun reist meg og gått min vei. Men jeg er fanget. Fanget av magien han du kastet på meg. Fanget av mystikken som ligger bak øynene din når jeg ser på deg. Vissheten om at man aldri helt kan vite hva ditt neste trekk blir, gjør det spennende, tiltrekkende. Du er impulsiv og gjør ting på din egen måte. Du lar ingen andre stå i veien når du har tatt et valg. Men samtidig er du planløs. Vet ikke hva du vil eller hva du skal, du tar ting som det kommer, både på den positive og negative måten. Det fascinerer meg at du kan se så lett på livet. Så ubekymret på alt.

Du har flere ganger sagt at du skal slutt med alt til sommeren og begynne å jobbe som sosialhjelp for ungdommer. Jeg liker den ideen, men jeg klarer ikke helt å håpe på at du faktisk skal gjøre det, at du faktisk skal slutte selv og begynne å hjelpe andre. For hvorfor vente med å slutte? Hva med å slutte nå? Tror du det blir enklere å slutte til sommeren, når du skal flytte og bo i Oslo? Jeg skulle så gjerne forstått deg! Lest tankene dine. Det hjelper ikke spørre deg, du bare snakker deg vekk, blåser det til detaljer, ber meg holde meg unna. Jeg vil jo bare dit beste. Jeg vil bare ha den du egentlig er. Jeg vil ikke at noe annet enn deg selv skal styre over livet ditt. Jeg vil ikke at du skal bli avhengig og falle av livet. Jeg vil ha deg her hos meg, i armene mine.

Du tenker kanskje ikke over det, men alt du gjør påvirker alle rundt deg. Du tror kanskje ikke vennene dine vet? Du tror kanskje ikke moren eller faren din vet? Du tror kanskje ikke søsteren din vet? Folk er ikke så blinde. Folk er ikke så dumme. Men du lar ingen komme innpå deg, du lar ingen hjelpe deg. Du vil ikke forstå. Vær så snill å hør på dem som er rundt deg Vær så snill å slutte. Vær så snill å bli den du egentlig er. Den snille, gode, omtenksomme, impulsive, livsglade vennen min.

Jeg strøk deg over kinnet og så deg inn i øynene. De var blitt store. Du smilte til meg. Så hvisket jeg hele bønnen min til deg. ”Du vil miste alt en dag. Folk vil gi deg opp visst du ikke lytter. Vær så snill å bli den du var.” Du tørket tåren som rant fra øyenkroken min. ”Jeg vet,” sa du ”Jeg vet. Jeg skal slutte.”

Jeg hadde tapt. Jeg visste det. Du hørte ikke på meg. Du ville ikke. Jeg snudde meg vekk fra deg igjen, klarte ikke å se deg i øynene lenger. ”Ida…” hvisket du, bedende. ”Prøv å forstå, vær så snill” hvisket jeg tilbake. Du strøk meg varsomt på skulderen min. Kjærtegnet den unnskyldende. Jeg prøvde å ignorere den, men du hadde meg i klørne dine. Du kunne sånt, du kunne fange. Jeg krøllet meg sammen uten å snu meg, men lot deg krølle deg inntil meg uten protester. Jeg visste det var feil, visste det var galt. Men jeg var selv blitt avhengig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:

Jeg har valgt feil!

av Mito_Koshi Lagret under: Noveller/tekster on september 7th, 2009

Det gikk ikke helt som forventet….

Jeg vet ikke om noen gang ble helt begeistret for at jeg kom inn på linjen jeg går på, eller om det bare var påklistret glede for selvmotivasjonens skyld, det var jo tross alt ikke helt det jeg ville…

I en god stund nå, kanskje så mye som to år, har jeg vært veldig usikker på hva jeg ville studere og hva jeg ville gjøre med livet mitt. Likevel måtte jeg jo søke noe i vår for å studere noe nå. Det var det eneste jeg var sikker på; jeg ville studere. Jeg fant et studiet som ville passet perfekt; fotojournalistikk; en blanding av mine interesser for foto, samfunn og skriving, kunne det bli bedre? Med stor iver gjorde jeg opptaksprøven og sendte den inn. Svaret var total slakting av oppgavebesvarelsen.

Nedover på listen jeg hadde satt opp på samordnaopptak sto journalistikk, samfunnsøkonomi og visuell kommunikasjon, i flere forskjellige byer. Hva skulle jeg nå sitte på førstevalg? Jeg tenkte lenge, og valget skiftet fra dag til dag, alt etter sinsstemning og humør. Var jeg klar for et kun teoretisk fag, eller ville jeg fortsette med noe praktisk? Ville jeg fortsette med det jeg hadde gjort på folkehøyskolen (grafisk design), eller studere dypere den store interessen jeg fikk for samfunnsøkonomi på videregående? Jeg visste jeg ikke ville jobbe som grafisk designer i fremtiden, heller ikke som økonom, så hva ville gi den beste grunnutdannelsen for noe jeg eventuelt skulle fortsette med etter en bachelorgrad?

Etter mye om og men satte jeg visuell kommunikasjon på første plassen på søkelisten min, og der kom jeg også inn. Men nå sitter jeg her, tre uker etter skolestart og tenke; gjorde jeg noe dumt nå? Valgte jeg feil? Skulle jeg hørt på stemmen som sa, nei, ikke enda et år med grafisk design, det vil du ikke? Isteden for stemmen som snakket høyest og sa; du vil ikke sitte å lese tunge økonomibøker og drømme om å lage bilder i photoshop og illustrater, og lage fancy plakater i inDesign når du ikke har tid?

Inntrykket etter disse tre ukene og etter å ha lest læreplanen i de forskjellige fagene for det første semesteret, er at det virker utrolig kjedelig. Det vi skal lære virker uinteressant og uinspirerende. Det meste har jeg også vært igjennom før. Faget grunnleggende design; grunnleggende tegne- og farge lære. Urgh! Been there, done that. IKT og bransje; basic bildebehandling i photoshop og html lære; kan bildebehandling og html er jeg uinteressert i å kunne. Språk og kommunikasjon; bildeforståelse og komminikasjonssamfunnet, virker forøvrig spennende, utenom bildeforståelsesdelen. Typografi; er egentlig spennende, men når oppgavene er å sitte å lage bok-oppsett i InDesign kjeder jeg meg, og når i hver fall de to første obligatriske oppgavene går ut på det samme, ser jeg ikke akkurat frem til å fortsette med det.

Jeg forstår jo at man må begynne med det grunnleggende for at alle skal ha den samme grunninformasjonen og ligge noenlunde likt faglig, men jeg har sett på fagene og faginnhold i kommende semestre også, og ikke før i femte semester begynner noe som jeg virker spennende. Godt mulig at jeg gjorde for dårlige undersøkelser før jeg søkte, men jeg tror jeg ble blindet av tanken på å kunne sitte ved dataen og gjøre akkurat det jeg er så glad i i design-programmene og at på til få en utdannelse av det.

Nå når jeg har skrevet dette tenker jeg; hva i all verden er det du gjør her? Du vil aldri trives med disse fagene! Altså, jeg har valgt feil, det er bare å innse. Så nå kommer alle spørsmålene om redningen: Hvordan skifter jeg skole? Har den linjen/skolen jeg vil inn på plass? Hvordan fungerer det med alt systemer og sånt? Kan jeg fortsatt bo på samskipnaden her, selv om det er et annet fylke og jeg ikke da hører til skolen lenger? Tusen spørsmål er det. I tillegg til et veldig rotete og usikkert hode…

Det er veldig synd, alt sammen, for jeg har blitt veldig glad i stedet, skolen og folkene. Det var overraskende vakkert her og skolen er helt ny og kjempe stilig, med masse gruppe rom, hovedbiblioteket for fylket i samme bygg, norli, kort vei til sentrum, og det ligger to minutter fra hybelen min!

Vel, jeg skal snakke med en veileder i morgen så får vi se hvor jeg havner og hva jeg gjør. Håper på en god løsning så fort som mulig i hvert fall!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:

Flytting pågår!

av Mito_Koshi Lagret under: Dagskomentarer on august 6th, 2009

Endelig er det min tur! Mn tur til å flytte hjemmefra på ånklig! (Folkehøyskole tells ikke..) Egen hybel hvor jeg kan bestemme (nesten) alt selv (skal dele kjøkken og bad med en annen), gjøre som jeg vil, lage maten jeg selv vil ha og ha det så rotete jeg selv vil ha det! ^^ Og endelig skal jeg begynne på høyere utdanning, gjøre noe jeg faktisk er interissert i, noe jeg selv har valgt!

Tre dager til jeg drar, og jeg er kjempe spent! Kan starte helt på nytt igjen! Ny by, nye mennesker, nye fag! Tror dette blir bra jeg. Greit, det er ikke akkurat det jeg ville studere (for det kom jeg ikke inn på), men jeg tror nok dette vil bli vell så bra!

Rommet mitt holder på å bli pakket ned, siste greiene i morgen, så jobb på lørdagen and I’m off! Henting av nøkkel og så blir det en liten rundturferie på østlandet hvor jeg besøker venner og (forhåpentligvis en viss bekjent :P ) og SÅ; studiestart og fadderuke :)

Jeg er klar!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:

Deppa, igjen…

av Mito_Koshi Lagret under: Dagskomentarer on august 1st, 2009

Trist idag. Igjen. Som altfor mange dager denne sommeren. Og jeg vet hvorfor. Jobben min. jeg trivves ikke, ikke i det hele tatt. Det er hardt, det er kjedelig, det er det samme hele tiden – veldig sjeldent forandringer, det er usosialt.

Det er den tredje sommer jeg jobber som stuepike, den tredje sommeren familien min holder på å ta livet av meg fordi jeg klager hver dag. Men jeg har egentlig aldri virkelig ment det, før denne sommeren. Da jeg begynte å jobbe der var det greit. Hardt og kjedelig, men greit. Det var folk å snakke med. da jeg begynnte igjen for denne sommeren var det bare en norsk stuepike som jobbet der. En. Alle de andre er polske. Ingen av dem snakker brukbart norsk og kun ett få snakker forståelig engelsk. Jeg hadde plutselig ingen å snakke med….

Jeg trodde det skulle gå greit. Jeg er en inadvent, ensom jente som liker å gå rundt for seg selv med musikken min. Men de dagene hvor da andre ikke sier mer en hei-et på morgenen er tunge. Det eneste lyspunkte er om den nye norske gårdsgutten er på jobb. Han smiler alltid til meg og sier hei, også var han bare så skjønn første gang jeg traff han i gangen: Han skulle gi en beskjed videre til meg, og trodde a jeg, som alle andre stuepikene, ikke var norsk. Han begynte å stotre ett-eller-annet på engelsk, men da jeg sa han kunne snakke norsk til meg, pustet han lettet ut med hele kroppen, tydlig veldig lettet. Tror ikke engelsk er hans sterke side, nei. Og siden har han smilt stort til meg hver gang vi treffes. Men så var det det at det er veldig vanskelig å treffes på jobb. Jeg har min etasje jeg jobber i, og han løper rundt i hele bygget, så kun en sjelden gang på dagene treffes vi. Derfor har jeg ikke fått blitt noe særlig kjent med han.

Men ser jeg lys i tunellen? En uke til så flytter jeg fra byen! Og da slutter jeg for godt på den jobben! Jeg er så klar for å prøve noe annet! Forhåpentligvis noe som er litt nærmere mine interesser eller eventuelt fremtidig yrke. Jeg får håpe, og begynne å let!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:, , ,

Full fest på hotell etter VG konsert

av Mito_Koshi Lagret under: Dagskomentarer on juli 30th, 2009

Da jeg kom på jobb i dag sto det en søppelbøtte midt i veien, utenfor inngangen. En slik søppelbøtte som står inne på hotellrommene jeg driver å vasker.
-Hva skjer?, tenkte jeg. Etter å ha skiftet til uniform og jeg hadde begynt med vaskingen, fikk jeg svaret: det hadde vært full fest på hotellet i natt, og de siste kom ikke til ro før kvart over fem. Resepsjonisten som hadde hatt nattevakt hadde løpt rundt og kjeftet i hele natt og var skikkelig sinna og ikke minst sliten og trøtt. Godt voksne mennesker, sørpe fulle, hadde lagd skikkelig spetakkel til plage for andre gjester, og de hadde kastet både potteplanter og søppelbøtter ut vinduet. En 40-50 år gammel mann i bare boxeren vandret rundt i gangene enda……
Rommene og gangene så ikke ut, og mange kom seg ikke opp og ut før utskjekkfristen klokken 12, noe som skaper forsinkelser for oss som jobber der. De som betaler for denne gjengen har får seg en saftig ekstraregning, det er i hvert fall sikkert! Og hvem denne gjengen var? Jo, deler av VG-lista Topp 20-konsertene sitt folk. Jeg vet ikke om det var artistene, crew eller andre medarbeidere som hadde bråkt eller hvor mange det gjaldt, men jeg er sikker på at alle dem er voksne nok til å kunne oppføre seg på et hotell! Jeg vil ikke nekte folk å feste på hotellet, ikke misforstå, men litt selvbeherskelse, respekt for andre mennesker og voksen oppførsel vil jeg gjerne kreve! Dette er vår arbeidsplass og andres fri plass. Vi har et visst antall rom å rydde før vi kan gå, og ser alle rommene herpet ut er det vanskelig å bli ferdig. Andre vil gjerne få slappe av om natten!
Så til alle sammen: vis litt respekt for ansatte og andre gjester når dere bor på hotell! Vi er mennesker vi og!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:, , ,

Togturen

av Mito_Koshi Lagret under: Noveller/tekster on juli 29th, 2009

Det er en stor togstasjon. Folk vrimler til alle kanter, haster hit og dit med unger og bagasje på slep. Tog damper inn og ut av stasjonen mens de tuter høyt og skjærende. En stor klokke henger høyt oppunder det store taket og minner alle menneskene på at de har dårlig tid. Det er midt på dagen, rett før ettermiddagsrushet, men likevel yrer det av mennesker. De skal på ferie, på senvakter, hjem eller hente ungene i barnehagen. Toget de skal ta går om få minutter og de må skynde seg. Tikk-takk, tiden går.
Jeg står utenfor og ser inn mens jeg prøver å dempe nervene med en røyk. Det er den tredje på ti minutter og jeg er tørr i halsen, men enda er jeg ikke klar. Hendene mine skjelver og jeg merker at jeg begynner å svette. Jeg klarer ikke å fokusere øynene på noe, men ser på alt og ingenting der inne på togstasjonen. Snart er jeg en av dem der inne, en av alle andre. Men det er noe som trekker meg til bake, hindrer meg i å gå inn, gjør meg nervøs. Men jeg må klare det, det er kun rett inn, rett over plassen, gjennom menneskene og inn på toget. No big deal. Gjort på to minutter, visst jeg finner det riktige toget med en gang.
Sakte røyker jeg sigaretten ferdig og slipper den på bakken. Omhyggelig tråkker jeg på den og slukker gloen. Jeg retter meg i ryggen og trekker pusten dypt et par ganger. To minutter fra nå og det vil være over. Jeg gjør meg klar: teller ned: 5-4-3-2-1. Med bestemte skritt traver jeg mot inngangen til togstasjonen. Jeg smelter inn i strømmen av mennesker og bagasje som skal inn. Det er trangt og klaustrofobisk. Jeg vurderer å snu, men bli presset fremmover uten egen vilje. Endelig inne i den store hallen sprer menneskene seg i alle retninger, lik frøene på løvetennene sprer seg når en blåser på dem. De haster bestemt videre i alle retninger. Men jeg må bremser litt ned på farten, usikker på hvor jeg skal. Det er så mange mennesker rundt meg. Jeg visste det var mange, men ikke så mange. Utrolig at det er mulig å få så mange inn i denne hallen, den er jo ikke så stor. Og alle går de i tilsynelatende tilfeldige retninger, hit og dit og frem og tilbake. Det er store menn, små menn, tynne kvinner og hylene unger. Bikkjer som springer mellom beina på folk for å holde tritt med eieren. Bagasje i alle former og fasonger, båret av skjeggete menn, pene damer, lurvete unggutter.
Jeg merker ikke at jeg har stoppet før en mann dulter borti meg så jeg må ta et støttesteg fremmover og detter ut av tankerekken min. Han sier noen sinte ord, men jeg ser bare leppene bevege seg. Lydene er blitt borte. Hele hallen er stille, alle lister seg bortover. Dette er feil. Hjerte mitt begynner å dunke fortere, jeg blir mer nervøs. Samtidig begynner folk å beveger seg fortere og ikke minst nærmere meg. Hallen ser ut til å krympe. Folk begynner å løpe. Jeg vil også løpe, vekk fra alt dette, men jeg er limt fast her jeg står. De løper fortere og fortere alle sammen, snart ser jeg bare uklare skikkelser som farer forbi. Jeg blir svimmel av å se på dem. Det trykker bak øynene og det begynner å gjøre vondt. Jeg presser hodet mellom hendene. Jeg drar meg i håret, klorer meg i hodebunnen. Jeg får ikke puste lenger, det er så trangt med alle disse menneskene. Jeg hyperventilerer. Jeg krøker meg sammen, beina klarer ikke bære meg lenger. Bakken snurrer under meg, forsvinner nedover og nedover før den blir borte. Ansiktet mitt treffer noe kaldt idet jeg ikke ser gulvet lenger. Jeg får ikke puste. Jeg er døv. Jeg er blind.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:

Hei!

av Mito_Koshi Lagret under: Uncategorized on juli 29th, 2009

Da var jeg på plass her også, så får jeg se om jeg klarer og opprettholde dette, men i begynnelsen prøver jeg bare å finne ut av ting og tang… Målet er å publisere tekster og noveller jeg skriver, og kanskje legge ut bilder/tegninger/malerier også, mer får sjå ka som skjer!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00